Kari Bremnes fylte salen, både med publikum og med sin særegne musikk.

Kari Bremnes fylte salen, både med publikum og med sin særegne musikk. Foto: Gina Hindseth

Bremnes både beveget og begeistret:

Det beste vi har

Det er etter konserten lett å spille på platetittelen og la seg rive med til å si at; ja, Kari Bremnes er Det (beste) vi har. Samtidig er hun en av de viktigste.

Da har et fullsatt Oppdal kulturhus jublende takket 61-åringen (!) av etter en strålende konsert, med rykende ferskt materiale som ikke lar henne slippe taket i særpreget sitt, samtidig som hun viser at hun er fullt ut i stand til å håndtere forandring.

30 år etter at Kari Bremnes slapp sitt første album, «Mitt ville hjerte» kom hun i år med sitt 18. egne album (hun har en lang rekke i lag med andre, også), det første på fem år. «Det vi har» ble gitt ut 8. september, og flere av låtene har allerede rukket å røre oss. Som låta «Det e min sønn», skrevet av bror Lars Bremnes, sluppet allerede i august, og straks A-listet på radio.

Vi er blitt vant til det, gjennom hele karrieren har hun beveget oss med sterke tekster og flotte lydbilder. Ofte melankolske, men denne kvelden forteller hun at hun har lagt igjen melankolikeren på hotellrommet.

Store deler av kvelden er det den fandenivoldske som ser ut som hun har tatt over showet. Den elegante nordlendingen er forførerisk vampete der hun med gnistrende blikk beveger seg grasiøst på scenen i høye hæler, og deler erfaring og livsvisdom med sitt publikum.

Denne kvelden får oppdalspublikummet omtrent halvt om halvt eldre og nye låter, hun er helt tilbake til 1991 og henter material. Hun sveiper en tur innom «Svarta Bjørn» (1998) og henter vakre «Fyret ved Tornehavn», men stort sett holder hun seg til de siste årene.

De to første låtene er fra september i år, den tredje kommer fra plata «Ly», deretter følger nye låter igjen.

Og de holder publikum i ånde. For det første er tekstene i Bremnes univers viktige for hele opplevelsen, de er velskrevne og ofte med dype buskap; men for det andre er musikken noe annerledes enn det vi er vant til å høre fra Bremnes.

Et stjernelag med musikere er med på scenen, og selv om Børge Petersen Øverleir er med på gitar og strør stjernestøv over musikken, er det likevel bassist Petter Unstad og keyboardist Bengt E. Hansen som får skinne i lydbildet der klanger, ekko og mørke toner er bærende. Når Hansen synger toner til låtene, er det både vakkert og rørende. Børre Flyen gjør også en solid jobb på trommer og limer det hele sammen.

For øvrig er både lys og lyd denne kvelden av høyeste nivå; og grafikken bak på scenen flott å se på bak artisten.

Kari Bremnes er altså av det beste vi har, men hun er også som nevnt av de viktigste. Vi trenger denne stemmen til å målbære viktige budskap, om medmenneskelighet og varme, og gi de svake støtte. Og til å være fandenivoldsk og overraske når ting går i mot.

Og av og til, når sterk blir svak, er det Bremnes som trår til og støtter.

For det er «Rims sang» som er kveldens sterkeste låt. Kari Bremnes fortelling om sin musikerkollega Rim Banna fra Palestina, bærer bud om de sterke båndene de to har seg i mellom, både gjennom sykdom og musikk, og også som mødre. Og Bremnes gir Banna sin stemme, når sistnevnte ikke lenger har sin i behold.

Etter kveldens storslagne konsert i Oppdal Kulturhus trampeklappet publikum Bremnes inn på scenen igjen, og fikk to ekstranummer med «E du nord» som det første.

Legg inn kommentar
Legg inn kommentar
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mest delt siste 7 dager

Mest kommentert