«Her har dere meg en vakker høstdag», sier frøken LNFR Solgrenda.

«Her har dere meg en vakker høstdag», sier frøken LNFR Solgrenda. Foto: Eiliv Grut

Historien om en gammel «dame»:

Frøken LNFR Solgrenda

Hvordan endte denne lille utmarkslappen Furuhaugen i Gjevilvassdalen sine dager som Solgrenda hyttefelt? Haakon Nordseth har sitt svar i denne fortellingen om den omstridte teigen.

Furuhaugen – 194/3 var navnet på den frodige 40 mål store teigen med noe dyrkbar jord, og godt solfylt forsommerbeite. En teig i den lille fjellbygda Oppdal sin tjeneste.

Hun ligger der med en fabelaktig utsikt over det langstrakte og sølvblanke Gjevilvatnet. Okla kneiser stolt imot på andre siden av vatnet. Gjevilvasskamman danner en beskyttende dobbel hestesko i nord sammen med ursolide Blåhøa. På klarværsdager ser du langt inn i Storlidalen og Innerdalen med de stolte alpine tinderekkene de vise frem. Alt dette byr hun på hvis du tar deg tid til en pustepause på en av de frodige, mjuke kreklingrabbene hun har å tilby.

På våren kjemper orrhanene om damenes gunst på en flate nederst på denne lappen. Befruktede orrhøner reiser i hopetall fra denne lokale sjekkeplassen, og finner seg bortgjemte lune reirplasser bak vier og einer. Noen på selve teigen og andre i nabolaget, for å ruge frem neste generasjon med orrfugl.

Hun er ikke rent lite stolt der hun ikler seg tittelen LNFR – dedikert landbruk, natur, friluftsliv og reindrift. Oppgaver den har ivaretatt for det lille Oppdalssamfunnet i flere tusen år. Hun har riktignok fått et lite sår i øverste hjørne mot Sessakersetra, der hun er delt i to av en grusvei som kommer over Resset og ned i dalbunnen.

Hva gjør vel det når veien sørger for besøk av tusenvis glade skiløpere vinterstid. Noen i godt driv på vei ned i Gjevilvassdalen, andre med høy puls, pustende og pesende opp mot Resset og Grøtsetra. Alle er like glade. Den vinterkledde teigen føler seg betydningsfull. Hun ligger der i friluftslivets og folkehelsens tjeneste må vite.

Om sommeren jobber hun hardt i landbruket. Den serverer et allsidig salatfat med murearter, et utall starrtyper, vier og fjellets fineste og mest smakfulle urter til en anselig mengde tekser, med en flokk lam på slep. Sommeren er hektisk, frodig og kort i fjelllandbrukets tjeneste. Hun er sliten , men føler seg nyttig der hun ligger i sin vakreste høstdrakt. Med et skrått blikk ned mot bygda ser hun unger i ulltøy, bugnende spekemat fat, og putrende fårikålgryter. Alt dette har jeg vært med på å levere tenker hun stolt.

Høytidsdager er det når en reinshop er innom på gjennomreise, og forsyner sag av høstmenyen, før den forsvinner videre mot vinterbeitet sitt rett oppe i lia ovenfor. Det er litt stas å få lov å være i reindriftens tjeneste. Hun har vært boltreplass for de i nesten titusen år – tenk så fort åra går !

Litt bekymret var hun i 1999. Hun skulle bytte eier. Flere bønder kranglet så busta føyk for å få henne i sitt bruks tjeneste. Tross langt fremskreden alder følte hun seg attraktiv, der hun endte opp med å gjøre et middels stort mjølkebruk ved Festa mer bærekraftig.

I 2014 begynte problemene. Den nye bonden som hadde nytt godt av henne, ville ta fra henne tittelen LNFR, og kalle henne Utbyggingsområde. Det virket skremmende og utrygt. Ingen forsvarte henne de neste ukene, og med et pennestrøk var hun avskiltet som ressurs for landbruk, natur, friluftsliv og reindrift. Nå skulle hun kun produsere klingende mynt. Hun hadde ikke noe valg der hun lå, og slo seg til ro med den nye tittelen – «Byggeområde», og håpet på det beste

Problemene bare fortsatte. Det dukket opp masse ukjente mennesker med målebånd, telefoner, laser, GPS og store papirplaner. Plutselig en dag kom dommen. «Detaljreguleringsplan for Solgrenda hyttefelt» deiset ned i fanget hennes. Hun skulle få nytt navn, skjæres opp på kryss og tvers med veier, bygges ned med et utall av hytter, rives i småbiter og selges. Hun resignerte og la seg ende ned og gråt – og jeg som hadde et uendelig antall år foran meg i landbruket, naturen, friluftslivet og reindriftens tjeneste tenkte hun – hvorfor akkurat meg.. En mager trøst er det at den lille lappen på andre siden av veien fortsatt lever videre og blir passet på av setereieren der. Ja slik endte denne lille utmarkslappen Furuhaugen sine dager som Solgrenda hyttefelt.

Den forsmådde frøken har et siste oppriktig ønske til dere alle:    – Vær så snill – tenk dere godt om, før dere gir mine LNFR-kollegaer det samme endelikt.

Haakon Nordseth

Kommentarer (3)

  1. Oddbjørn Bruland For 4 dager siden

    Det er med ei ambivalent kjensle eg er hytteeigar. Og mindre ambivalent vart eg ikkje etter å ha lese dette. Kvar gong e... Vis mer Det er med ei ambivalent kjensle eg er hytteeigar. Og mindre ambivalent vart eg ikkje etter å ha lese dette. Kvar gong eg har gått på ski, sprunge eller gått forbi pælane som poppa opp på dette stykket som vorter på verdas finaste hand har eg tenkt nei, nei, nei....kor skal grensa for grådigheita gå. Både for den som kjøper og i sin egosime vil nyte godt av dei siste restane av Gjevilvassdalen og hjå dei som villig vekk sel arvesølvet for å nyte i sin egoisme det generasjonar har utvikla, stelt og teke vare på i århundre. Men kor er politikarane i dette, i lomma på nokon, inntulla i tåkeprat, eller har dei motet og integriteten til å stå imot pengemakta.

  2. Harald Kr. Jære For 5 dager siden

    Denne artikkelen vil jeg si var et vellykket forsøk på å tale med naturens stemme. Den dagen ingen lytter på den er vi ... Vis mer Denne artikkelen vil jeg si var et vellykket forsøk på å tale med naturens stemme. Den dagen ingen lytter på den er vi fortapte. Et sted går grensen mellom å bruke og forbruke, vi er på god vei med det siste,---.

  3. oddvar magne skjørstadmo For 5 dager siden

    Fantastisk høstbilde, av et av landets fineste seterdaler. Tenk å ha et krypinn, og å få tilbringe fritiden her.

Legg inn kommentar

Kommentarer (3)

  1. Oddbjørn Bruland For 4 dager siden

    Det er med ei ambivalent kjensle eg er hytteeigar. Og mindre ambivalent vart eg ikkje etter å ha lese dette. Kvar gong e... Vis mer Det er med ei ambivalent kjensle eg er hytteeigar. Og mindre ambivalent vart eg ikkje etter å ha lese dette. Kvar gong eg har gått på ski, sprunge eller gått forbi pælane som poppa opp på dette stykket som vorter på verdas finaste hand har eg tenkt nei, nei, nei....kor skal grensa for grådigheita gå. Både for den som kjøper og i sin egosime vil nyte godt av dei siste restane av Gjevilvassdalen og hjå dei som villig vekk sel arvesølvet for å nyte i sin egoisme det generasjonar har utvikla, stelt og teke vare på i århundre. Men kor er politikarane i dette, i lomma på nokon, inntulla i tåkeprat, eller har dei motet og integriteten til å stå imot pengemakta.

  2. Harald Kr. Jære For 5 dager siden

    Denne artikkelen vil jeg si var et vellykket forsøk på å tale med naturens stemme. Den dagen ingen lytter på den er vi ... Vis mer Denne artikkelen vil jeg si var et vellykket forsøk på å tale med naturens stemme. Den dagen ingen lytter på den er vi fortapte. Et sted går grensen mellom å bruke og forbruke, vi er på god vei med det siste,---.

  3. oddvar magne skjørstadmo For 5 dager siden

    Fantastisk høstbilde, av et av landets fineste seterdaler. Tenk å ha et krypinn, og å få tilbringe fritiden her.

Legg inn kommentar
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mest delt siste 7 dager

Mest kommentert