12

HUMØRET ER PÅ TOPP: Stemningen er god i den amerikanske militærleiren på Voll i Rennebu.Løytnant Larry Boyd (til høyre) tar avskjed med to marines som skal reise sin vei nå. Snart er de borte alle, like raskt som de kom. Alle foto: Randi Grete Kalseth-Iversen

voll2

VOKTERNE: Torbjørn Mikkelsen og John Ola Sæteren er blant heimevernssoldatene som passer på leiren på Voll.

voll3

KOS OM KVELDEN: Jan Ivar Kvam åpner burgersjappa som er blitt så populær. Fra den åpner er det lang kø, og onsdag og torsdag denen uka utvider de åpningstiden fra 20 til 22. For da kommer alle tilbake fra øvelse.

voll1

NÆRBUTIKKEN: Frøydis Olaissen og Randi Uv betjener Major Ryan Gardinier fra US Marines og kaptein John fra Royal Marines. – Jeg elsker å være her, sier Gardinier. – Det er nydelig her, og på vie hit så vi det store skihoppet i Kløvstein i Meldal. Hvor gamle er ungene når de begynner å hoppe der? Og fossene her, de ser ut som de kommer rett ut av ingenting, sier han entusiastisk.

voll4

BRUSTADBU: Jokerbutikken på Voll har laget et lite butikkkutsalg i leiren, siden amerikanerne ikke får gå noe sted. – Vi selger blant annet sjokolade og souvernirer, sier butikksjef Frøydis Olaissen, og legger til at små bamser med norske flagg har fått bein å gå på.

– Skal bli godt med skikkelig seng og dusj:

Slik lever de i leiren

Siden 15. oktober har marinekorpset til amerikanerne hatt taktisk samlingspunkt på Voll. Nå er de inne i sine siste dager.

Neste uke er det helt slutt for den 175 dekar store leiren som har huset omkring 2000 US Marines de siste ukene. Til og fra; for mens selve hovedøvelsen har vært utført har de vært i områdene mot Oppdal og sørover.

Men altså mye her på Voll, leiren som er mest kjent for bygdefolkets hamburgere og strikka varmende ullsokker på dugnad. For bygda har slått ring rundt militærleiren og tatt de unge marinesoldatene under sine vinger.

Og unge er de, disse marinesoldatene er alle i alderen 18 til 25 år, og har ikke prøvd seg så mye i utenlandstjeneste før nå.

OPP fikk denne uka besøke leiren, og se hvordan US Marines har hatt det på Voll.

Etter å ha passert inngangen som voktes av oppdalinger i heimevernstjeneste, må man gjennom en kroppsvisitering og en ransaking utført av amerikanske marinesoldater. I dette tilfellet, en ung jente.

«Thank you, mam», sier hun høflig etter utført ransaking, og slipper OPP inn i militærleiren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

1

PIGGTRÅD: Det norske heimevernet er dørvoktere, før US Marines selv gransker alle som skal inn i leiren.

Løytnant Larry Boyd i US Marines har besøkt Oppdal flere ganger under oppholdet, og han er den som følger oss denne dagen.

Først kommer vi til den medisinske delen av leiren, her er ambulansene oppstilt på rekke og rad, og norske og amerikanske helsearbeidere jobber om hverandre her. Bilene er merket med røde kors på hvit bakgrunn. Det har i løpet av øvelsen vært flere store redningsøvelser parallellt med de militære øvelsene.

Videre ned langs den etablerte grusveien på jordene, er vi omringet av jord som er kjørt opp med dype spor.

– Denne leiren er som alle andre leirer vi bygger opp uansett hvor vi reiser, men den store forskjellen er åsene rundt. Jeg elsker utsikten her, sier Boyd. Her har marinesoldatene sett på sauene som beiter ved gårdene, de har fulgt med på gårdsarbeidet og rett og slett fått se mye av det som skjer i bygda.

– Det gjør livet i leiren mindre ensformig, sier han.

Nå siver en ganske sterk duft av bensin mot oss.

Artikkelen fortsetter under bildet.

16

EGET DRIVSTOFFLAGER: Mobile drivstofftanker med enorme mengder bensin finnes på jordene her.

– Ja, det er her vi har bensinen vår, sier Boyd.

De store tankene er strengt bevoktet av soldater. Flere lange drivstoffpumper ligger ved siden av, og nå er lukta ganske sterk.

– Flere av kjøretøyene her bruker flybensin, kommenterer Boyd.

Hele leiren er selvforsynt, og skal være det. Amerikanerne trener på å klare seg hvor-som-helst i verden, og her er også et eget renseanlegg for vann. Orkla er lagt i rør, pumpes opp i renseanlegg, renses og serveres til folkene i leiren som drikkevann.

– Jeg hørte noen si at vi antagelig kunne drukket vannet i elva uten å bli syke, men også renseprosessene trenger å øves på, forklarer Boyd.

Hele tiden møter vi andre soldater på veiene, og alle hilser de høflig. «How are you?», «How is it going?». Korte smil, og litt blikkontakt, noen små ordvekslinger her og der.

Bare én gang er det stilt, en nordmann i blå beret passerer. Han ser en annen vei, later som at han er alene på veien.

Nordmenn har litt å gå på på hilsefronten.

Artikkelen fortsetter under bildet.

15

RENSER ORKLA: Drikkevann og annet vann pumpes rett opp fra elva. Gråvannet samles i tanker og fraktes vekk.

Noen steder er jorda særdeles møkkete, for mengden vann hjelper ikke på den allerede oppkjørte matjorda.

Paller ligger utover bakken noen steder, amerikanerne har hentet et lastebillass med 400 paller slik at de kan gå tørrskodd noen steder. Etter det OPP erfarer var det etter råd fra oppdalinger i Heimevernet, som selv hadde lagt ut paller ganske tidlig i øvelsen.

– Det kunne vært verre, det kunne ha regnet hele tiden, sier den alltid optimistiske løytnanten som følger oss rundt.

Nå hører vi motordur, noen har kjørt seg fast i gjørma i leiren.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Under støttende tilrop fra flere marinesoldater som kommer til klarer den unge sjåføren å manøvrere hjullasteren opp på trygg grunn, og når han kjører avgårde er det kun lyden av vaskemaskiner som bryter leirlydene.

I teltene ved siden av veien vaskes klærne til beboerne i leiren, det durer og går kontinuerlig. Også her jobber mange, og sørger for at skitne uniformer bytter plass med nyvaskede, tørre og pent sammenlagte klær.

Artikkelen fortsetter under bildet.

11

PALLEVEI: Her vaskes klærne til beboerne i leiren.

Videre langs «gata» ligger kantineteltet. For å komme inn her må vi gjennom en ren sone, og det er høyt fokus på hygiene, med håndspritstasjoner og lignende utstyr.

En stor varmevifte blåser varmluft inn i teltet, som har ordentlig gulv, og ved bordene sitter en håndfull marinesoldater. Inn den andre døren kommer en gjeng med hansker på, de skal kutte grønnsaker til middag og pålegg. Kasse på kasse med mat står ved inngangen, blant annet en kasse meloner finnes her.

Løytenant Boyd holder opp en av posene som ligger på bordet, det er tørrmat, såkalt MRE.

På bordene ellers står utelukkende amerikanske produkter, ketchup, lønnesirup, syltetøy, alt er medbragt.

– Det er ikke tilfeldig hva vi spiser, presiserer Boyd. Alt er målt opp, kalkulert og forsket på. Man vet akkurat hva slags næring en Us Marine må ha for å yte sitt beste.

Likevel kommer hamburgerne lokalbefolkningen serverer rett utenfor porten godt med.

Artikkelen fortsetter under bildet.

10

Etter å ha gått ut av kantineteltet nærmer vi oss avdelingen der øvelsesledelsen sitter. Her har oberst Dan Blanchford fra Royal Marines ledet styrkene fra sitt hovedkvarter; et telt vegg i vegg med heimevernets operasjonssentral, i dag er det oberst Håkon Warø fra HV-12 som sitter her, sammen med blant annet kaptein Kyrre Kraft. (Bildet under).

OPP blir invitert inn i det aller helligste, men bare inn i det første rommet. Bak døren til det aller hemmeligste slipper vi ikke inn.

– Øvelsen har vært svært nyttig for de utenlandske styrkene, de har fått prøve minst fire årstider siden de kom, forteller Warø.

Han har tidligere fortalt at Heimevernet også har hatt godt utbytte av Trident Juncture.

Å være her inne er ganske likt omgivelsene i den amerikanske serien Mash. Det er det også på utsiden. Det er ikke spesielt komfortabelt, med pinnestoler og tørrmat, men det er i det minste varmt og trivelig.

I det enda større teltet lenger bort styrer altså general David Furness, og oberst Dan Blanchford. De har begge vært i Oppdal og truffet ordføreren og kommuneledelsen; det er høflig å hilse på når man beleirer kommunen.

Blanchford sender OPP epost litt senere.

– Jeg håper øvelsen ikke har vært for mye til bry for lokalbefolkningen. Vi føler oss veldig godt mottatt, men nå som du har vært her forstår du nok at vi gleder oss til å komme hjem til en skikkelig seng og en varm dusj.

Artikkelen fortsetter under bildet.

kraft

I TELT: Kaptein Kyrre Kraft og oberst Håkon Warø i det taktiske hovedkvarteret på Voll.

Løytnant Boyd skal snart i et møte, rundturen nærmer seg slutten. Det vil si; vi må gå den samme veien tilbake. En sykeshusavdeling passeres, den har ikke vært mye i bruk, bare to skader er meldt inn så langt.

– Det ene var en soldat som skadet foten, hun ble sendt til sykehus på røntgen for å utelukke brudd, og en annen soldat fikk hjerteflimmer, det var utenom øvelsen, forklarer Boyd.

Det har i det hele tatt vært lite skader på folk under Trident Juncture. Bank i bordet; det er ikke over ennå. Store mengder materiell skal flyttes tilbake til der det kom fra.

På Voll vil det de neste dagene komme store mengder folk og kjøretøy tilbake, onsdag og torsdag skal de være her før de transporteres ut de neste dagene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

6

TRANSPORT: Veiene i leiren på Voll er bygget for å tåle store kjøretøyer.

Ved utgangen står de væpnede vaktene fra heimevernet, nå er det oppdalingene Torbjørn Mikkelsen, John Ola Sæteren, Tor Olav Bjerke og Eirik Mjøen som står her.

Boyd henvender seg til nordmennene; lurer på om noen vil bytte merke med ham.

– Mitt er med borrelås, sier han nærmest unnskyldende.

Oppdalingene tas litt på senga av forespørselen, men Mikkelsen responderer raskest, visst kan han bytte merke.

Karene ler, og Boyd forklarer litt mer om sitt merke, og sier han synes det er stas å få et norsk et.

– Det er vanlig å bytte slike merker, og han har sikkert vært rundt mye i verden han der, kommenterer en av oppdalingene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

19

BYTTER «BADGE»: Torbjørn Mikkelsen sikrer seg et amerikansk merke, Løytnant Boyd et norsk. Eirik Mjøen og John Ola Sæteren følger med.

De fem oppdalingene er i ferd med å ha vaktskifte, stemningen er lett. Det er mildvær, og ganske greit å stå her. De vet det kunne vært verre.

At det er kjedelig, er en annen sak. Alle har gått fra jobb for å bidra, og det passer egentlig aldri.

Mjøen jobber for et entreprenørfirma i Trondheim, han vet han har ting å gjøre på jobb.

– Jeg skulle heller vært der, sier han.

– Men man må bare gjøre det beste ut av det.

Nabosoldaten er enig.

– Det er greit å være her, sier John Ola Sæteren.

– Amerikanerne er veldig imøtekommende og pratsomme, de er nysgjerrige på hvordan vi har det her, og det er mange trivelige bekjentskaper her.

Når det gjelder å ikke være på jobb, er han nøktern.

– Man har ikke noe valg. Men det kan være greit, også. Det er veldig sosialt, dette her.

– Synes du det er verdt det?

– Det er noe annet. Jeg skulle helst latt være. Men det er greit at det er som det er.

Nå desarmerer de våpnene og setter seg i bilene for å kjøre hjem. Oppdalingene Erlend Arntzen og Bjørn Engelsjord tar over vakta. Duskregn holder dem med selskap, det blir en lang kveld.

Se flere bilder under:

 

2

VED GODT MOT: Bjørn Engelsjord og Erlend Arntzen tar kvelden fatt på vakt for Heimevernet.

4

18

8

7

Legg inn kommentar
Legg inn kommentar
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mest delt siste 7 dager

Mest kommentert